Som barnerettsadvokat prosederer jeg ofte barnevernssaker, og registrerer at begrepet tilknytning stadig oftere fremstår som et av de mest brukte, ja til og med misbrukte, argumentene i norske rettssaler. Det som skulle vært et verktøy for å forstå barns behov for trygghet, blir ofte brukt for å legitimere varig adskillelse fra deres biologiske familie.
I mange saker blir det fra barneverntjenestens side påstått svak eller manglende tilknytning mellom barn og foreldre, og denne antakelsen brukes som begrunnelse for å overta omsorgen. Det vises i slike tilfeller til at barnet ikke søker kontakt, virker distansert, eller heller lar seg trøste av andre. Slike observasjoner, ofte gjort i kortvarige og kunstige settinger, tolkes som tegn på sviktende omsorg. I noen tilfeller snakkes det til og med om «tilknytningsforstyrrelse», gjerne uten grundig differensialdiagnostikk eller helhetlig vurdering av familiens situasjon.
Det er åpenbart dypt problematisk å skille barn fra deres foreldre på bakgrunn av antakelser om tilknutningsforstyrrelser. Små barns uttrykk varierer med dagsform, omgivelsene og relasjonene rundt. Det at en toåring søker mormor fremfor mor i en stressende situasjon, er ikke bevis på omsorgssvikt. Det er normalt. Likevel blir slike tolkninger brukt for å begrunne dramatiske inngrep. Dermed starter en ond sirkel der relasjonen mellom barn og forelder aldri får en reell sjanse.
Når systemet først har konkludert med «svak tilknytning» eller «tilknytningsforstyrrelse», får foreldre ofte minimal kontakt med barnet. Resultatet? At tilknytningen faktisk svekkes, eller den svekkes ytterligere – og det brukes mot foreldrene i retten.
Gang på gang ser jeg i mitt arbeid som foreldrenes prosessfullmektig, at når barnet har vært lenge borte fra hjemmet, brukes tilknytning til fosterforeldre som argument mot tilbakeføring. «Stabilitet» og «ro» blir styrende hensyn – til tross for at det var barnevernet selv som brøt barnets tilknytning til opprinnelig familie, og som har opprettholdt samværsordninger som knapt gir rom for å reparere bruddet i relasjonen. På den måten uthules tilbakeføringsplikten i praksis. Det som skulle være et midlertidig tiltak, blir permanent. Foreldre får høre at barnet «har det godt der det er nå» og det skal være et incitament til å legge kampen om en tilbakeføring død. Da er det ikke lenger barnets rettigheter som veier tyngst – men systemets behov for å ha rett, og til å lukke saken.
Et annet mønster som går igjen i mange saker, er bruken av psykiatriske diagnoser som grunnlag for omsorgsovertakelse. Spesielt diagnosen reaktiv tilknytningsforstyrrelse brukes hyppig, ofte basert på begrensede observasjoner og uten tilstrekkelig faglig grunnlag. Foreldre får ikke alltid innsyn i hvordan diagnosen blir til. Diagnostiske tester tolkes og brukes av personer uten faglig kompetanse. Differensialdiagnostikk uteblir. Barns normale variasjon i atferd tolkes patologisk, og diagnosen blir sittende som et stempel, til tross for positive utviklingstrekk.
At diagnosen sjelden revurderes, selv etter forbedring i relasjon og samspill, mener jeg er oppsiktsvekkende. Det fremstår som om det først og fremst handler om å bekrefte en allerede etablert hypotesen, ikke å forstå barnet i lys av en bredere utviklingshistorie. Dette er ikke bare et faglig problem. Dette er et rettssikkerhetsproblem av dimenasjoner. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har flere ganger dømt Norge for brudd på retten til familieliv. I Strand Lobben-dommen ble det slått fast at staten må dokumentere at tilbakeføring ikke lenger er mulig, før den kan begrunnes ut fra barnets tilknytning til fosterhjemmet. Barnevernet har en plikt til å legge til rette for gjenforening. Det innebærer hyppige, gode og meningsfulle samvær, veiledning og støtte. Ikke fravær av tiltak. Dersom denne innsatsen uteblir, kan ikke staten bruke tilknytning som argument for å la barn vokse opp i fremmede familier. Likevel skjer dette i stor skala. For at barns og foreldres rettigheter skal tas på alvor, må praksis faktisk endres.
- Tilknytning må forstås dynamisk, ikke statisk. Barn kan ha flere tilknytningspersoner, og relasjoner kan styrkes over tid – hvis man legger til rette for det.
- Samværsordninger må styrkes, ikke begrenses. Kontakt er ikke en belønning – det er en forutsetning for gjenforening.
- Diagnoser må settes forsvarlig, med transparens, differensialdiagnostikk og reell foreldreinvolvering.
- Rettslige vurderinger må vektlegge innsats for gjenforening, ikke bare barnets nåværende tilknytning til fosterhjemmet.
- Barnevernets inngrep må etterprøves grundigere, med uavhengige fagmiljøer og rettslig kontroll av det faktiske og faglige grunnlaget.
Barn trenger trygghet og stabile voksne. Men det betyr ikke at enhver ny relasjon skal erstatte den biologiske. Hvis staten fratar foreldre omsorgen for sine barn, har den et ansvar for å bevare og styrke barnets bånd til egen familie – ikke bryte dem og peke på resultatet som begrunnelse.
Takk for at du leser. Står du eller noen du kjenner i en krevende sak og trenger juridisk bistand , ring 922 91 662, eller send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert den 23.08.2025