Som barnerettsadvokat ser jeg dette ofte. Et system som ikke lytter, selv om det er lovpålagt. I stedet blir lojalitetskortet brukt, som et effektivt avvisningsverktøy. Systemet hører, men lytter ikke, selv om barns mening er av avgjørende betydning. Det resulterer ikke sjeldent i uproporsjonale inngrep. Å tie et barn er å svikte det.
Min klient har mistet omsorgen for barnet sitt, til tross for at barnet har bodd store deler av livet med mor. For noen år siden ble barnet flyttet mot sin vilje, med et hastevedtak, på gammel og utdatert dokumentasjon. Barnet ble plassert i familie og nettverk, men likevel hos noen barnet knapt kjente. Barnet ble revet bort fra skole, venner og fritidsaktiviteter. Rettens begrunnelse var omsorgssvikt, lojalitetskonflikt og at barnet ikke kunne vite sitt eget beste. Barnet ble ikke hørt, selv om barnet var over 7 år. Faktisk var barnet også over 12 år.
Barnet fikk uttale seg, men ble ikke hørt i formell forstand. Barnet var inne til dommeravhør og forklarte seg både godt og sammenhengende. Barnet uttalte at det var godt å bo med mor, og at det fortsatt ønsket å bo med mor. Barnet forklarte at det ikke trivdes i sin lye livssituasjon. Ingen venner. Det fikk ikke fortsette med fritidsaktiviteter, der barnet hadde funnet både mestring, glede og fellesskap.
Retten anerkjente barnets modenhet og aldersadekvate utvikling, men ikke det barnet uttalte. Grunnen var at barnet etter sigende skulle være for tett knyttet til mor. Dermed ble uttalelsene tolket som et uttrykk for lojalitet, fremfor egen vilje. Barnets stemme blir på den måten bortforklart i psykologiske termer – og nøytralisert. En praksis som dessverre er langt vanligere enn man skulle tro.
Vi sier at barnets mening skal vektlegges etter alder og modenhet. Det er forankret i barnevernloven § 1-4, i Grunnloven § 104 og i Barnekonvensjonen artikkel 12. Når retten konkluderer med at barnets mening er styrt, blir ikke barnets rettigheter bare svekket, de blir i praksis ugyldiggjort. Begrepet lojalitetskonflikt benyttes ofte i norske barnevernssaker. Og ja, lojaliteten til foreldrene kan påvirke barnets utsagn – men, denne lojaliteten er også en del av barnets følelsesliv og tilknytning. Å bruke det som argument for å kunne se bort fra barnets stemme, er å redusere barnet til et passivt vedheng, som ikke kan forstå eller uttrykke eget behov. Det samsvarer ikke med de ovennevnte lovregler.
I HR-2022-2292-A uttalte Høyesterett at meningen til en 12-åring skal tillegges betydelig vekt. Barnet til min klient var 12 år og hun formulerte seg tydelig, hun begrunnet ønskene sine og likevel ble de satt til side. I nevnte dom ble barnets stemme tatt på alvor, og det ønsket et svært begrenset samvær. Kan det ha en sammenheng? Hvorfor er det i så tilfelle slik? Hvordan ser egentlig barns rettssikkerhet ut, dersom de ikke blir tatt på alvor? Spesielt tenker jeg på de situasjoner hvor barna fremsetter et ønske om hyppig samvær eller å bo med foreldrene. I de tilfellene de ønsker begrenset samvær eller å bli boende i fosterhjemmet, da blir de hørt.
Barnevernet fremhever at de legger stor vekt på «barnets stemme». Saksbehandlere trenes i samtaleteknikk. Rapporter inneholder egne avsnitt om barnets mening. Det oppnevnes ikke sjeldent en barnas talsperson. Men – tørr vi egentlig å spørre? Representerer det faktisk innhold eller er dette bare en form og en mal?
Å høre et barn handler ikke bare om å stille spørsmål og skrive referat. Det handler om å gi barnets ord en reell mulighet til å påvirke utfallet. Hvis retten allerede har bestemt seg, og barnets mening bare vurderes som en psykologisk refleks, er vi langt unna den rettigheten barn skal ha. Da beveger vi oss fra trygghet til uproporsjonale inngrep.
I ovennevnte sak, tok retten påfallende lite hensyn til de praktiske konsekvensene av omsorgsovertakelsen. Barnet ble tatt ut av nærmiljøet, revet vekk fra mor, skiftet skole, fritidsaktiviteter og sosiale rammer. Alt dette under dekke av «barnets beste». Men hva er egentlig best for et barn som sier tydelig at det ikke har det bra? Er det å bli boende i et ukjent miljø, hos en voksen det ikke har relasjon til, uten venner, aktiviteter eller tilhørighet? Dette er på ingen måte et unikt tilfelle. Det skjer jevnlig at foreldre mister omsorgen, og at barnets mening avvises, dersom det går i favør av foreldrene. Hva må til, for at barn skal bli lyttet til?
Jeg tenker at domstolene og barnevernet må slutte å bruke lojalitetskonflikt som en automatisk grunn til å frata barnets mening verdi. Dette krever en konkret vurdering, og kan ikke bygges på antagelser. I tillegg mener jeg at barn må få et bedre rettsvern gjennom uavhengig representasjon, der deres stemme ikke tolkes og filtreres gjennom voksne som allerede har konkludert. Endelig, oppfatter jeg at praksis må etterleves, barn over 7 år skal høres, og fra 12 år skal meningene normalt tillegges stor vekt. Det må gjelde i realiteten – ikke bare på papiret. Dersom vi ikke evner å lytte, tier vi barna og svikter dem grovt.
Når barn blir fratatt muligheten til å påvirke sitt eget liv, opplever mange av dem det som et overgrep. Ikke fysisk nei – men eksistensielt. Et overgrep mot deres opplevelse av trygghet, mestring og verdi. Når det skjer med støtte i lovverket og domstolene, blir det desto mer alvorlig. Vi sier at barnets beste skal være det bærende hensyn. Da må vi våge å lytte – ikke bare høre.
Står du eller noen du kjenner i en krevende sak og trenger juridisk bistand , ring 922 91 662, send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert 25.06.2025