I forlengelsen av at barn har rett til å bli hørt, men at de ikke alltid blir lyttet til, vil jeg si følgende: Norsk rett bygger på prinsippet om at barn skal ha medbestemmelse i saker som angår dem, men rettigheten har en avgjørende grense. Etter fylte 15 år får barnet selvstendige partsrettigheter, jf. barnevernloven § 12-3, og økt selvbestemmelse etter barneloven § 33. Ungdom har med andre ord rett på egen advokat, de kan klage på vedtak og opptre direkte i retten.
Dette utgjør et betydelig skille. I alle fall på papiret. Barn under 15 år er avhengige av voksne som skal formidle deres mening. Ofte skjer dette via sakkyndige eller talspersoner. Risikoen er at barnets egentlige stemme forsvinner i oversettelser eller fortolkninger. Når barn fyller 15 år, får de partsrettigheter og kan føre sin egen sak, møte i retten og opptre med advokat. De står juridisk sett på linje med voksne parter i prosessen. Likevel opplever også mange over 15 år at deres ønsker settes til side. Begrunnelsen er den samme som for de yngre, myndighetene mener de vet bedre hva som er til «barnets beste». Dermed blir også ungdommens nye rettigheter i praksis mer symbolske enn reelle. Som barnerettsadvokat undrer jeg meg ofte over dette. Hvorfor ønsker vi ikke å gi barn og ungdom medbestemmelse, slik vi er lovpålagt?
Norsk rett har lagt inn faste aldersgrenser. Med fylte 7 år skal barn høres, ved fylte 12 skal deres mening vektlegges og med fylte 15 år kan de ha rett på en egen advokat. Barnekonvensjonen bygger på modenhet, og sier at alle barn som kan danne seg egne synspunkter, skal få uttrykke dem, og synspunktene skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Dette innebærer at Norge i praksis ønsker å vente til barnet passerer en grense, i stedet for å vurdere hvert enkelt barn individuelt ut fra modenhet. Det kan medføre at barn under disse grensene blir undervurdert, selv om de har tydelige og reflekterte meninger. Samtidig har jeg i mitt arbeid også bevitnet at ungdom over 15 år blir overstyrt. Også ungdom over 15 år med partsrettigheter, opplever at deres ønsker settes til side. Begrunnelsen er den samme som for de yngre, myndighetene mener de vet bedre hva som er «barnets beste». Dermed blir også ungdommens rettigheter i praksis mer symbolske enn reelle.
Med utgangspunkt i det ovenfor nevnte, skal altså barn få en gradvis sterkere stemme etter hver som de blir eldre. Men i praksis blir både de under og over 15 ofte overkjørt, fordi voksne aktører setter sine egne vurderinger foran barnets uttrykte ønske. Dette bryter med barnekonvensjonens prinsipp. Jeg har flere ganger vært vitne til at barn mister tillit til systemet. De lærer at det er mulig å bli hørt, men ikke å bli lyttet til.
Dersom 15-årsgrensen skal ha noen mening, må den gis reell betydning. Ungdom som er gamle nok til å få partsrettigheter, må få en stemme som faktisk teller. Samtidig må vi slutte å undervurdere yngre barn. Modenhet kan ikke måles i fødselsdato alene. Hvis barns rettigheter skal være mer enn formaliteter, må vi ta dem på alvor, uavhengig av alder. Når barn uttrykker klare og konsekvente ønsker, bør disse respekteres som hovedregel. Å sette til side barnets mening bør være unntaket, og må kreve tungtveiende og dokumenterte grunner.
Norge har forpliktet seg til Barnekonvensjonen. Den ber oss ikke om å vente til barnet fyller 7, 12 eller 15 år, men å lytte til barnet når det har noe å si. Hvis vi virkelig mener alvor med prinsippet om barnets beste, må vi slutte å bruke det som en begrunnelse for å ignorere barns stemme. Å høre er ikke nok. Vi må lytte, og handle deretter. Jeg ønsker å se flere barn uttale seg og bli hørt i egen sak. Spesielt de med partsrettigheter og som er fylt 15 år.
Står du eller noen du kjenner i en krevende sak og trenger juridisk bistand , ring 922 91 662, send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert den 23.08.2025