Du har sikkert fått det med deg..? Tobarnsmoren Tina Milena Solberg (33) ble drept 7. januar 2024. Mandag startet rettssaken mot hennes tidligere samboer, som også er far til hennes to barn.
Rettssaken om Tina Milena Solberg er ikke bare tidsnær. Den er brennaktuell. Den treffer midt i samfunnets blindsone, og i kjernen av et av våre mest alvorlige samfunnsproblem. Vold i nære relasjoner. Barn som lever i og med vold. Ikke minst offentlige tjenester som svikter når det gjelder som mest. Det som utspiller seg i retten i disse dager, er ikke bare en tragisk enkeltsak. Det er et varsel, et symptom og reflekterer strukturelle mangler vi ikke lenger kan overse.
Rettssaken reflekterer et drap, to barn og et hjelpeapparat som ikke grep inn. En partnerdrept tobarnsmor, funnet i en utbrent bil. Barn som forteller i avhør at de har levd med vold i årevis. De befant seg i huset når moren ble drept. Et hjelpeapparat som over lang tid mottok bekymringsmeldinger uten å gi barna nødvendig beskyttelse. En kommune er nå anmeldt og etterforskes for grov uaktsom tjenestefeil.
Alt dette kunne vært en enkeltstående tragedie. Men det er så mye mer enn det. Det reflekterer en holdning. En dyp og ubehagelig holdning som representerer Norges håndtering av vold i nære relasjoner, og hvordan noen aktører i samfunnsdebatten aktivt forsøker å fordreie virkeligheten.
De sviktede barna må leve videre med neglisjeringen av et alvorlig samfunnsproblem.
I årene før drapet av Tina Milena Solberg mottok barnevernstjenesten flere bekymringsmeldinger om vold i hjemmet. Statsforvalteren konkluderte senere med at kommunen brøt sin lovpålagte plikt til å beskytte barna. Både før og etter drapet. Konsekvensene er at barnevernet er anmeldt og nå etterforskes av politiet.
Barnas bistandsadvokat sier det helt tydelig. De to barna ble sviktet av det offentlige på alle plan. Og denne gangen handlet ikke svikten om ressursmangel eller enkeltfeil, men om systemfeil. Om manglende handlekraft. Om at ingen grep inn i tide, selv om både familie, venner og offentlige instanser så tegnene.
Disse barna får aldri moren sin tilbake. De får aldri barndommen sin tilbake. De får aldri en oppvekst uten vold tilbake. Det er ikke mulig å kalle dette noe annet enn et dobbelt svik. Først svikter beskyttelsen, deretter svikter oppfølgingen etter drapet.
Partnerdrap kommer sjeldent overraskende, de følger kjente mønstre
Forskningen er krystallklar. Partnerdrap skjer nesten alltid etter en lang forhistorie av kontroll, isolering, psykisk vold og gjentatt fysisk vold. Det er ikke spontane hendelser. De følger et mønster, og mønsteret er kjønnet. Menn står for det store flertallet av partnerdrap. Kvinner er de fleste ofrene. Barn lever i hjem med vold lenge før det ender i drap, og ofte er de vitner til både volden og drapshandlingen. Dette er ikke synsing. Dette er ikke «ideologi». Det er dokumentert virkelighet.
Likevel finnes det organisasjoner og interessegrupper som forsøker å bagatellisere eller utvanne dette mønsteret. De argumenterer for at vold «rammer likt», at kjønn ikke spiller noen rolle, og at det er ideologisk å påpeke menns overrepresentasjon i grov vold.
Men når barn sitter i tilrettelagte avhør og beskriver en pappa som løser det meste med vold mot folk som er svakere enn han selv, da er det ikke rom for relativisering. Når en kvinne blir kvalt til døde mens barna er i huset, da er det ikke rom for politisk tåke. Når barnevernet ikke engang utløser akuttvedtak etter drapet, da er det ikke rom for nøytraliserte fortellinger.
Når virkeligheten omskrives og narrativet blir fremmedgjort, øker risikoen for vold
Det er ikke tilfeldig at forsøk på å kjønnsnøytralisere vold dukker opp samtidig som partnerdrap, systemsvikt og kontrollatferd får økt oppmerksomhet.
Hvis vold fremstilles som «likt fordelt», slipper samfunnet å ta ansvar for de strukturelle årsakene: makt, kjønnsroller, sosiale forventninger, økonomisk avhengighet og samfunnets sviktende evne til å beskytte kvinner og barn. Da blir vold noe alle kan gjøre og alle kan utsettes for, en flat fortelling som fratar oss muligheten til å forstå risiko, og dermed til å forebygge.
Dette gagner ingen. Tvert imot bidrar det til at kvinner ikke blir trodd når de ber om hjelp, at barn tolkes feil eller ikke høres i det hele tatt, at hjelpeapparatet undervurderer risikoen og at politiske prioriteringer feildisponerer ressursbruken. Når samvær i barnefordelingssaker prioriteres fremfor å beskytte voldsutsatte, legger man til rette for fortsettelsesvold og setter både mor og barn i fare. Partnerdrap fremstår som uventede, selv om de faktisk er varslet. Når narrativet manipuleres, blir de mest utsatte stående enda mer alene.
Systemfeil må få konsekvenser, det er eneste måten å få bukt med problemet på
Når systemer svikter, skal ikke ansvaret pulveriseres. At en kommune nå etterforskes for grovt uaktsom tjenestefeil, er et alvorlig, men nødvendig signal. Altfor ofte, når barnevernet granskes etter alvorlige hendelser, ender ansvaret opp i generelle formuleringer om «læring», «kompetanseheving» og «rutineendringer».
Denne gangen har Statsforvalteren vurdert at pliktsvikt kan være så alvorlig at det fortjener strafferettslig etterforskning. Det er et viktig budskap i arbeidet med beskyttelse av barn. Risikoanalyser kan ikke neglisjeres, og bekymringsmeldinger kan ikke arkiveres eller inngå i undersøkelsessaker som blindt følger barnets bosted hos mor. Systemsvikten skal ikke bortforklares. Den må få konsekvenser.
Når samfunnet ikke beskytter mødrene, svikter vi også barna
Denne rettssaken viser med brutal tydelighet hva som skjer når samfunnet ikke beskytter mødre som lever i vold. Da svikter vi ikke bare henne, vi svikter også barna som lever med den samme frykten, den samme uforutsigbarheten og den samme faren. Barna i denne saken fortalte om langvarig vold og en far som løser alt med vold mot folk som er svakere enn han selv. Likevel ble verken mor eller barn beskyttet.
Det er ikke «polarisering» å si at vold i nære relasjoner har kjønnsbestemte mønstre. Det er ikke «ideologi» å si at kvinner oftest utsettes for grov kontroll, alvorlig vold og partnerdrap. Det er fakta. Og det er kunnskap vi trenger for å kunne beskytte både mødre og barn.
Polariseringen oppstår først når noen forsøker å nøytralisere eller bagatellisere realiteten, når kjønn tones ned for å passe en agenda, eller når man hevder at vold rammer likt. I mellomtiden står kvinner og barn i livsfare.
Vold mot kvinner og vold mot barn er ikke kjønnsnøytral. Partnerdrap skjer ikke i et vakuum. Det følger mønstre vi kjenner, men altfor ofte velger å overse. Når vi som samfunn ikke beskytter mødrene, svikter vi også barna. Og det minste vi skylder disse barna som overlevde, i tillegg til de barna som ikke gjorde det, er å slutte å late som om dette mønsteret ikke finnes.
Takk for at du leser. Står du eller noen du kjenner i en krevende sak og trenger juridisk bistand ring 922 91 662, eller send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert: 28. november 2025