Som barnerettsadvokat ser jeg ofte det store paradokset innenfor barnevernet, hvor et system som skal beskytte barn og unge, altfor ofte oppleves som skadelig og traumatisk.
Barnevernets mandat er klart. De skal beskytte barn mot omsorgssvikt og sikre dem trygge oppvekstvilkår. Likevel opplever mange foreldre og barn et system som svikter nettopp de det skal hjelpe. Det tegner seg et paradoksalt mønster, hvor barn som først og fremst trenger hjelp og støtte i hjemmet, i økende grad blir utsatt for omsorgsovertakelse, mens barn som lever under uholdbare forhold – utsatt for rus, vold eller annen alvorlig omsorgssvikt – ofte blir værende i hjemmet. Resultatet er selvsagt fatalt, når noen barn helt unødvendig rives ut av trygge, men kanskje sårbare hjem, mens andre sviktes av systemet som skal beskytte dem.
Norsk barnevern har de siste årene møtt hard kritikk, både nasjonalt og internasjonalt. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har slått fast, at norske myndigheter har krenket både barns og foreldres rettigheter – særlig når det gjelder uforholdsmessige inngrep, sviktende samvær og manglende vurderinger av hvorvidt tilbakeføring er mulig. Samtidig viser tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet at det fortsatt er store variasjoner i hvordan barneverntjenestene rundt i landet vurderer risiko, setter inn nødvendige tiltak og beslutter omsorgsovertakelser. Dette tilkjennegir slik Barnejuristen ser det, en grunnleggende utfordring. Systemet makter ikke å skille mellom de familiene som trenger hjelp, og de som ikke bør ha omsorg for barna sine.
Det handler ikke bare om å gripe inn når noe er galt. Det handler om å gripe inn på rett måte. Når det ikke skjer, rammes barn på begge sider av skalaen. Det som skulle være en beskyttelse, blir for noen en dramatisk overreaksjon – og for andre et brutalt fravær av reaksjon.
Det finnes mange eksempler på at barn vokser opp i hjem med kjærlighet, stabilitet og gode intensjoner, hvor foreldrene likevel strever med å håndtere krevende livssituasjoner. Det kan være psykisk sykdom, økonomiske utfordringer, manglende nettverk eller tidligere barnevernserfaringer som gjør familien sårbar. I disse tilfellene er det nettopp hjelpetiltak som burde være svaret, herunder veiledning, avlastning, barnehageplass eller økonomisk støtte. Likevel ser vi at barneverntjenesten ofte tyr til det mest inngripende tiltaket – omsorgsovertakelse – i situasjoner hvor bistand og støtte ville vært tilstrekkelig.
Foreldre i disse sakene forteller om en nedadgående spiral, hvor de etter å ha bedt om hjelp, opplever mistillit og kontrolltiltak. Det oppstår konflikt med barnevernet, og mangelen på samarbeid tolkes som manglende omsorgsevne. Små feil eller mangler blir brukt som argumenter for alvorlige inngrep, og hjelpetiltakene blir brukt til å dokumentere feil, ikke for å hjelpe og styrke familien.
Jeg ser altfor ofte, at barn blir akuttplassert uten forutgående undersøkelser eller rettslige vurderinger. Beslutningene tas ofte på sviktende grunnlag, og det mangler tydelig dokumentasjon på at barnet faktisk er i fare. For disse barna, og deres foreldre, kan inngrepet være dypt traumatiserende. Det å be om hjelp til å være en bedre forelder, tolkes som bevis på at man ikke er i stand til å være forelder i det hele tatt.
På den andre siden, finner vi barna som virkelig trenger å bli sett, men som forblir usynlige. Barna som vokser opp under forhold preget av vold, grov neglisjering, rusmisbruk eller alvorlig psykisk sykdom hos foreldre. For disse barna kan hjemmet være et farlig sted. Likevel skjer det oftere enn det burde, at barnevernet ikke griper inn i tide. Det kan handle om en overdreven tro på endring, spesielt hos foreldre med lang barnevernhistorikk, behandling eller tilbakefall. Det kan synes som om ansatte i barnevernet får en relasjon til familien og opplever det vanskelig å avslutte hjelpetiltak som viser seg uhensiktsmessige. Resultatet er at barn blir værende i hjem hvor deres utvikling hemmes, eller hvor de utsettes vold og traumer.
Hvordan kan det ha seg at barnevernet bommer så grovt, at noen foreldre blir fratatt omsorgen for sine barn uten grunnlag, mens andre barn blir værende i åpenbar fare?
Barnejuristen mener årsakene er sammensatte. Det rettferdiggjør imidlertid ikke de skjeve prioriteringene. Det krever høy kompetanse på barns utvikling, traumevirkninger, risikovurderinger og juridiske prinsipper, for å ta gode avgjørelser i barnevernssaker. I altfor mange saker svikter forståelsen for barns rett til familieliv, kravet om minst mulig inngripen og plikten til å dokumentere. I tillegg har barneverntjenesten et altfor snevert syn på biologisk tilknytning.
Det finnes ingen enhetlig mal for hvordan risiko skal vurderes, og på grunn av manglende juridisk kompetanse tolker de ulike kommuner lovverket ulikt, hvilket fører til forskjellsbehandling og vilkårlige avgjørelser. Når barnevernet bommer i sine vurderinger, er det barna som betaler prisen. Enten de blir tatt ut av hjemmet uten tilstrekkelig grunnlag, eller blir værende i hjem der de ikke får den beskyttelsen de sårt trenger.
Når systemet feiler, mister ikke barna bare trygghet, de mister tillit til rettferdighet. De opplever at deres stemme og behov ikke betyr noe i møte med et byråkratisk og ofte uforutsigbart system. Dette gjelder både barna som vokser opp i sårbare, men kjærlige hjem, og likevel plasseres i fosterhjem eller på institusjon. Det gjelder imidlertid også de barna som opplever grov omsorgssvikt, rus eller vold i hjemmet, og opplever at de må håndtere dette på egenhånd.
Dersom vi skal ha et barnevern som virkelig ivaretar barns beste, må det skje gjennomgripende endringer – både i praksis, kultur og struktur. Fagkompetanse og tverffaglighet må økes, barnevernet trenger kompetanse på psykologi, traumer og barnets utviklingsbehov. Tverrfaglighet er avgjørende for gode vurderinger. Det må i tillegg være et skarpere skille mellom hjelpetiltak og omsorgsovertakelser. Tiltak må tilpasses familiens behov og omsorgsovertakelser må kun brukes når det er absolutt nødvendig. Hjelpetiltak må være støtte, ikke kontroll. Uavhengige instanser må kunne etterprøve barnevernets avgjørelser. Det må finnes reelle klagemuligheter, og en faktisk mulighet til å bli hørt. Endelig må det være barnets beste som er førende, ikke systemets trygghet.
Når vi ser barn bli tatt ut av hjem de burde fått hjelp til å bli i – og andre bli værende i hjem de burde vært beskyttet mot – står vi overfor et systemisk svik. Skal vi ha et barnevern som fortjener tillit, må vi rette opp i disse feilene.
Trenger du eller noen du kjenner juridisk bistand, se www.barnejuristen.no. Ring 922 91 662 for advokatbistand. Du kan også sende en mail til sjolett@barnejuristen.no