Nå har barna våre vært skoleelever i en uke. Noen har akkurat begynt i første klasse, andre har tatt skrittet inn i et nytt og høyere trinn. For noen er det første gang de står med ransel på ryggen, fulle av spenning. For andre er det en tid preget av forventning, gjensyn med venner og stolte øyeblikk. Men for noen barn starter ikke skoleåret med glede, men med utrygghet. De kjenner allerede på blikkene i skolegården, på å ikke bli valgt til lek og på å være den som alltid blir gående alene. For disse barna blir skolestarten en påminnelse om at fellesskapet kan svikte.
Den nylige VG-saken om «Camilla», som har opplevd vold, mobbing og utenforskap på flere skoler, viser hvor alvorlig og ødeleggende mobbing er, og hvor lite vi faktisk har klart å endre. Les her:
Når tiltakene stopper på papiret
Skoler har aktivitetsplikt etter opplæringsloven. Likevel møter altfor mange barn lærere og ledere som toner ned problemene, skyver dem over på elevene selv eller lar konflikter bli stående uløst. Vi vet at «vent og se»-holdningen ikke hjelper. Vi vet at det å individualisere problemet til: «han må lære seg å si ifra», «hun er bare sårbar» ikke løser noe. Likevel er altså dette fortsatt en vanlig tilnærming.
Forebygging må bety endring, ikke bare tomme ord
Forebygging er blitt et honnørord. Men forebygging uten endring er bare en pen måte å si «vi avventer». Det vi trenger er vilje til å snu hver stein, for å oppnå trygge skoleelever, ikke minst en samlet innsats og en reell praksisendring.
Voksne må være mer til stede: Friminuttene er fortsatt for dårlig overvåket. Der mobbing skjer, mangler ofte de voksne.
Kompetanseheving: Lærere får stadig nye oppgaver, men uten systematisk trening i klasseledelse og konflikthåndtering blir de stående alene.
Ansvar på systemnivå: Når enkeltskoler svikter, må det få konsekvenser. Ingen barn skal være prisgitt hvorvidt deres skoleleder tar mobbing på alvor eller ikke.
Vi må slutte å skylde på barna
Barn som mobbes, får fortsatt høre at de må «stå opp for seg selv», «bli mer robuste» eller «ignorere det». Dette er ikke forebygging, det er ansvarsfraskrivelse. Mobbing er aldri barnas problem å løse. Det er de voksnes ansvar å skape en skole der fellesskapet beskytter den sårbare, og ikke den sterkeste.
Nye virkemidler – eller gamle feil i ny drakt?
Det nye lovforslaget om å dele informasjon ved skolebytte for elever som har utvist voldelig atferd, kan være et skritt i riktig retning, dersom det brukes klokt. Men vi må vokte oss for å skape systemer som først og fremst stempler barn. Det vi trenger, er tiltak som styrker fellesskapet, ikke bare registrering og merking av de som faller utenfor. Skolebytte er ikke løsningen alene. I spesielle tilfeller kan det være riktig og nødvendig, for å beskytte elever som er utsatt, eller for å gi mobberen en ny start. Men skolebytte i seg selv løser sjeldent noe. Hvis ikke voksne samtidig følger opp årsakene og bygger et tryggere fellesskap, flyttes bare problemet videre.
Et oppgjør vi skylder barna
Vi vet at mobbing kan prege et helt liv. Likevel har vi gjort det til en tilbakevendende skoledebatt, der problemene kartlegges, utredes og debatteres – uten at praksis virkelig endres. Barna våre fortjener mer enn tomme ord.
Skolestarten skal være en tid fylt av spenning, nysgjerrighet og glede. Ikke frykt. Ikke utestenging. Ikke stilltiende aksept for mobbing. Vi vet hva som ikke fungerer, og barna våre kan ikke vente lenger. Når vi nå går til valg, må vi kreve at politikerne setter kampen mot mobbing øverst på agendaen. Vi trenger mindre symbolpolitikk og flere handlinger som faktisk endrer hverdagen i skolegården.
La oss stå sammen – foreldre, lærere, politikere og barn. Nå er det nok. Ingen barn skal mobbes. Ikke én stemme bør gis uten et klart løfte om en tryggere hverdag for morgendagens helter.
Takk for at du leser. Står du eller noen du kjenner i en krevende sak og trenger juridisk bistand , ring 922 91 662, send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert: 24. aug 2025