I dag måtte jeg som bistandsadvokat avbryte et politiavhør og minne politiet om objektivitetsplikten. Min klient, en mor, forklarte seg om vold og voldtekt begått av barnas far. Hun ble spurt igjen og igjen: om hun hadde sagt nei, om hun hadde forsøkt å dytte ham bort, hva hun konkret hadde gjort for å motsette seg voldtekten. Hun ble også spurt hvorfor hun var redd for at barna skulle få det med seg.
Spørsmålene kom i ulike varianter, men med samme underliggende premiss – som om hennes forklaring ikke ble trodd.
Til slutt måtte jeg gripe inn. Det i seg selv er tankevekkende. Når bistandsadvokaten må beskytte fornærmede mot måten etterforskningen gjennomføres på, har noe gått galt. Enda mer problematisk var at avhøret syntes å dreie seg like mye om en potensiell barnefordelingssak som om den straffesaken som faktisk skulle etterforskes.
Dette illustrerer et større problem: Kvinner – og særlig mødre – som anmelder vold eller voldtekt i tilknytning til et samlivsbrudd eller en barnefordelingstvist, møtes ofte med en underliggende mistro. Forklaringen blir ikke bare testet. Den blir mistenkeliggjort. Spørsmålet blir ikke bare hva som skjedde, men hvorfor hun anmeldte. Om dette kan være taktisk. Om det kan påvirke samvær. Om motivet kan være å få en fordel i en foreldretvist. Hvordan kom vi hit?
Når dette skjer, flyttes oppmerksomheten fra den påståtte overgriperens handlinger til fornærmedes reaksjoner. Fra volden til motstanden. Fra handlingen til motivet. Dermed oppstår det som ofte kalles sekundær viktimisering. Den som hevder å være utsatt for vold, opplever også en ny belastning i møte med systemet.
Dette er særlig problematisk i saker om seksuelle overgrep. Mange tror fortsatt at man må ha sagt tydelig nei, gjort fysisk motstand eller forsøkt å komme seg unna. Men slik fungerer det ikke nødvendigvis. Mange fryser. Mange blir redde. Mange forsøker å unngå at situasjonen eskalerer. Likevel er det nettopp disse spørsmålene som går igjen: Hvorfor sa du ikke nei? Hvorfor dyttet du ikke bort? Hvorfor gikk du ikke?
Når slike spørsmål stilles igjen og igjen, kan det oppleves som om ansvaret flyttes. Som om voldens alvor måles i graden av motstand. Som om fornærmede må bevise at hun gjorde nok.
Problemet blir enda større når det også er barn involvert. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker om vold i nære relasjoner. Trygghet og beskyttelse skal gå foran andre hensyn. Forskning viser at det kan være like skadelig for barn å være vitne til vold som å bli utsatt for direkte vold. Barn som lever med vold i familien har økt risiko for angst, depresjon, traumer og atferdsvansker – selv om volden ikke er rettet direkte mot dem.
Det avgjørende er ikke om barnet selv er slått. Det avgjørende er om barnet lever i frykt. Når barn lever i hjem preget av vold, kontroll eller uforutsigbarhet, foreligger det en selvstendig risiko. Dette må få betydning både i straffesaker og i vurderinger av samvær og omsorg.
Likevel ser man ofte at forklaringer om vold møtes med mistro, særlig når de fremsettes i tilknytning til en barnefordelingstvist. Troverdighetsvurderingen blir strengere. Fokus dreies mot motiv. Resultatet kan bli at kvinner som også er mødre, i praksis må overbevise systemet om at de ikke lyver før de blir trodd.
Hvis utgangspunktet er mistro, risikerer vi at risiko nedtones og beskyttelse uteblir. Da flyttes terskelen fra risiko til bevis. Barn og foreldre beskyttes ikke når det foreligger fare, men først når volden er dokumentert.
Kontrasten blir tydelig dersom man sammenligner saker etter barneloven med barnevernssaker. Dersom det oppstår mistanke om at en forelder slår barnet, vurderer barnevernet risiko. Tiltak iverksettes raskt, også før vold er bevist. Samvær begrenses, og undersøkelser igangsettes. Formålet er å beskytte barnet mot mulig skade.
I barnefordelingssaker ser man ofte det motsatte. Når en forelder anmelder vold, dreies fokus mot motiv og troverdighet. Spørsmålet blir ikke bare om barnet kan være i fare, men om anklagen kan være strategisk. Dermed flyttes vurderingen fra risiko til mistro. Det skaper et paradoks. Den samme voldspåstanden kan utløse beskyttelsestiltak i barnevernssaker, men møtes med skepsis i barnefordelingssaker.
Når en bistandsadvokat må avbryte et avhør for å minne om objektivitet, er det et tegn på at balansen er forskjøvet. Spørsmålet er ikke om kritiske spørsmål skal stilles. Spørsmålet er hva som ligger til grunn.
Hvis utgangspunktet er mistro, reagerer systemet først når det er for sent.
Takk for at du leser. Står du eller noen du kjenner i en krevende sak og trenger juridisk bistand ring 922 91 662, eller send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert: 7. april 2026