Barnejuristen har de seneste årene skrevet en del artikler, blogg – og leserinnlegg, og opplever at så snart det skrives om barn, vold og samværsrettigheter, fylles innboksen, kommentarene er mange og kravet om likt foreldreskap mellom foreldre er øredøvende. Jeg registrerer imidlertid at argumenteres fremstår svært ensidige.
Foreninger som Foreningen 2 Foreldre og Mannsforum har lenge arbeidet for likestilt foreldreskap. De roper høyt om fedres rett til samvær og mødres påståtte samværssabotasje. Det er selvsagt en viktig debatt, men i deres fortellinger er det lite rom for barn som frykter samvær, eller som lever med ettervirkninger av vold. Barna er ikke tjent med at vi behandler foreldre likeverdige, hvis de ikke er det i praksis.
Fedreorganisasjoner hevder at dagens barnelovsystem diskriminerer menn. De hevder at mødre bruker falske voldsanmeldelser for å hindre samvær, og at fedre for sjelden får lik omsorgsrett etter samlivsbrudd. Likestilling er deres kamprop – og den har overraskende nok fått gjennomslag i lovforslaget til ny barnelov (Prop. 117 L (2024-2025). Men i denne kampen for like foreldrerettigheter blir barnas rett til trygghet borte. Fedreorganisasjonenes argumentasjon, er at mødre slår mest og det vises til både statistikk og forskning. Barns trygghet handler ikke om hvem som klapser og dytter mest – men hvem som skader mest.
Fedre begår utvilsomt langt oftere grov vold, herunder slag både med og uten gjenstander, kvelertak og vold som etterlater varige spor. Det er også i hovedsak fedre som begår seksuell vold. I følge statistikken klapser mødre, de dytter og lugger. Det gjør de ifølge forskning og statistikk hyppigere enn menn. Det mener jeg det er flere forklaringsmodeller på, som ikke blir synlige i denne debatten. Mødre er oftere den primære omsorgspersonen og kan klapse, dytte og lugge i oppdragelsesrelaterte konflikter, som grensesetting og daglig stress. Jeg sier ikke at det er bra, jeg sier at fedres vold er mer alvorlig, men kanskje sjeldnere i omfang.
Det som gir grunnlag for misforstått symmetri, er at begge foreldre alltid skal behandles likt – uansett risiko. Det skilles sjelden mellom vanlige familier og konfliktfylte samlivsbrudd. Jeg mener at fedreorganisasjonene undervurderer hvor vanskelig det er å avdekke vold – særlig psykisk vold og traumer. Vold i nære relasjoner er massivt underrapportert og vi vet at mørketallene er store. I tillegg blir ikke barna trodd. Og det er ved sistnevnte at sirkelen slutter seg. Fedreorganisasjonene roper høyt om rettferdighet – men rettferdighet for voksne er ikke det samme som trygghet for barn.
Jeg forstår at fedre opplever frustrasjon over et system som i mange år har gitt mødrene hovedomsorgen i mange barnefordelingssaker. Mange fedre har også blitt urettmessig behandlet – og det finnes saker der fedre mister kontakt med barna sine på sviktende grunnlag. Å løfte frem disse utfordringene er selvsagt viktig. Men det foreninger som Foreningen 2 Foreldre og Mannsforum kjemper for, er det de kaller rettferdighet for fedre, og de velger å snakke over hodet på barna. Nektet samvær tolkes som samværsabotasje, ikke barns behov for beskyttelse. Voldsanmeldelser tolkes som strategi og ikke nødverge. Barns redsel tolkes som manipulasjon, og anses ikke reell. Dette er en farlig forenkling. Barneombudet har advart om at forslagene i ny barnelov vil gjøre det vanskeligere for barn i utrygge hjem å få vern (Gerhardsen 2023). Stine Sofies Stiftelse mener loven kan føre til at barn tvinges til samvær med voldsutøvere (Stines Sofies Stiftelse, 2023).
Den alvorlige volden handler ikke om tilfeldige raserianfall. Den mest skadelige volden handler ofte om makt og kontroll, og forekommer oftere hos menn. Det forklarer også hvorfor fedres vold kan være mer skadelig og traumatisk. Jeg sier absolutt ikke at fedre vil komme til å slå mer, dersom de får mer tid med barna. Men i saker der det allerede finnes bekymring for fars emosjonelle regulering, sinne eller vold, vil økt tid og uovervåket kontakt kunne forsterke risikoen for både fysisk og psykisk skade. Derfor bør kanskje ikke vurderingen være mer eller mindre, men trygt eller utrygt.
Det synes innlysende at likestilling krever mer enn like rettigheter. Likestilt foreldreskap er et ideal, og ekte likestilling krever lik omsorgsevne, trygghet i begge hjem og evne til samarbeid uten maktmisbruk. Når disse tingene ikke er til stede, må både loven og retten ta de reelle forskjellene på alvor, ikke tvinge frem kontakt på bekostning av barns psykiske og fysiske helse.
Det er fullt mulig å sikre barns rett til kontakt med begge foreldre, uten å overse vold, frykt og utrygghet. Men det krever at vi slutter å late som om foreldreskap alltid er symmetrisk. Når en forelder skader truer eller kontrollerer – uansett kjønn – må hensynet til barnet komme først.
Jeg mener at vi ikke trenger en barnelov som styrker foreldres rettigheter. Vi trenger en praksis som endelig tar barnas stemmer på alvor – og handler når de sier: «Jeg vil ikke, jeg er redd».
Står du eller noen du kjenner i en krevende barnefordelingssak og trenger juridisk bistand , ring 922 91 662 eller send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert 29.05.2025