Som advokat står jeg for tiden i en sak som avdekker et urovekkende rettslig tomrom. Jeg møter et system som, til tross for et uttalt og gjennomgående fokus på barnets beste, i praksis fremstår uvillig til å ta ansvar når et barn faller utenfor de etablerte rammene.
Saken gjelder et fem år gammelt barn med norsk statsborgerskap som oppholder seg i utlandet. Barnets mor er død, far er ukjent, og det foreligger ingen oppnevnt verge eller annen rettslig representasjon. Barnet befinner seg dermed i en situasjon hvor ingen kan samtykke til helsehjelp, ivareta barnets rettigheter overfor myndigheter eller motsette seg irreversible tiltak som adopsjon. I realiteten er dette et barn uten rettslig beskyttelse.
Det mest oppsiktsvekkende er ikke bare barnets situasjon, men hvordan den møtes av myndighetene. Utenriksdepartementet viser til at dette er et spørsmål for lokale myndigheter i oppholdslandet, og Statsforvalteren har gitt uttrykk for at det ikke foreligger jurisdiksjon til å oppnevne verge. Resultatet er at ingen norsk myndighet anser seg ansvarlig, samtidig som ingen utenlandsk myndighet er koblet på. Barnet havner dermed i et rettslig vakuum.
Etter norsk rett bygger jurisdiksjon i foreldretvister og vergemål i stor grad på barnets faktiske bosted – det såkalte domisilprinsippet. Når barnet ikke bor i Norge, faller norsk kompetanse i utgangspunktet bort. Samtidig forutsetter det internasjonale systemet at myndighetene i oppholdslandet faktisk er involvert. Når dette ikke skjer, oppstår en rettslig blindsone hvor ingen stat utøver effektiv jurisdiksjon, og ingen ivaretar barnets grunnleggende rettigheter.
Konsekvensene av dette er alvorlige. Barnet kan bli værende i en uformell omsorgssituasjon uten kontroll, beslutninger kan bli truffet uten juridisk representasjon, og det kan igangsettes adopsjonsprosesser uten at barnets familie er involvert. Adopsjon er et irreversibelt tiltak, og uten rettslig representasjon utfordres helt grunnleggende rettssikkerhetsgarantier.
Både norsk rett og internasjonale konvensjoner bygger på prinsippet om barnets beste. Men dette prinsippet forutsetter at noen faktisk vurderer barnets situasjon, treffer beslutninger og kan holdes ansvarlig. Når ingen myndighet tar ansvar, blir barnets beste et prinsipp uten praktisk innhold.
Saken reiser derfor grunnleggende spørsmål: Hvem har ansvar for norske barn i utlandet uten verge? Hvilken rolle skal norske myndigheter ha? Og hvordan sikres det at barn ikke faller mellom to rettssystemer?
Det mest alvorlige er ikke at situasjonen har oppstått, men at systemet ikke har en klar mekanisme for å håndtere den. Når norske myndigheter viser til at ansvaret ligger i utlandet, uten å sikre at saken faktisk blir håndtert av kompetent myndighet der, oppstår et rettslig vakuum hvor barnet i praksis står uten beskyttelse.
Et barn uten foreldre skal ikke være et barn uten rettsvern. Spørsmålet er ikke om noen kan handle – men hvem som faktisk vil ta ansvar.
Takk for at du leser. Står du eller noen du kjenner i en krevende sak og trenger juridisk bistand ring 922 91 662, eller send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert: 2. april 2026