Nå skal nye førsteklassinger finne plassen sin i klasserommet, lære navnene på nye voksne og oppdage hvem de skal leke med i friminuttene. Eldre barn skal tilbake til klassen, venner og miljøet de allerede kjenner.
Denne helgen pakkes skolesekker. Matbokser merkes og klær legges frem. Noen barn teller timer til de skal møte vennene sine igjen. Andre kjenner kanskje en uro de ennå ikke har ord for. For de yngste er verden de nå skal inn i, stor.
De skal våge å slippe hånden, finne frem, spørre om å få være med og tolke blikk, lekeregler og voksne de ennå ikke kjenner. De skal finne sin plass i et fellesskap de ikke selv har valgt, på en arena de etter hvert er forpliktet til å møte hver dag.
De fleste foreldre ønsker det samme når de sender barnet ut døren, nemlig at barnet skal være trygt, bli sett og bli lagt merke til dersom det blir stående alene. Kort sagt ønsker vi oss trygge, robuste barn.
Men hva mener vi egentlig når vi snakker om robusthet?
Spørsmålet opptar meg fordi jeg gjennom arbeidet mitt ofte møter foreldre som har forsøkt å si fra når barna deres ikke har hatt det trygt på skolen. Flere familier har også kontaktet meg om barn som nå er voksne, men som fortsatt lever med konsekvensene av en skolegang der de ikke opplevde seg sett, forstått eller beskyttet. Det gjør inntrykk.
Mange forteller at de forsøkte å gripe inn mens barna fortsatt var små. De så reaksjonene og ba om hjelp. Likevel ble oppmerksomheten etter hvert rettet mot barnet – mot diagnoser, fungering og manglende robusthet – fremfor mot det barnet faktisk reagerte på. Derfor er det viktig å rette oppmerksomheten mot dette nå, idet et nytt skoleår begynner.
Psykolog Hedvig Montgomery har lenge fremhevet betydningen av trygghet når barn skal bevege seg ut i verden. Barn våger mer når de har en trygg base å utforske fra, nettopp fordi de vet hvor de kan vende tilbake for trøst og støtte. Det fikk meg til å tenke videre.
For robusthet blir særlig etterspurt når barnet ikke finner seg til rette, ikke kommer inn i leken, gruer seg, føler seg ekskludert eller ikke forstått – eller når foreldrene ser at barnet ikke lenger er det samme som gikk forventningsfullt inn skoleporten.
Da kan oppmerksomheten raskt flyttes fra det barnet reagerer på, til måten barnet reagerer. Fra omgivelsene til barnet. Foreldrene blir bedt om å rette blikket mot barnets manglende robusthet.
Det er her jeg mener villfarelsen oppstår.
For hva om foreldrenes reaksjon ikke står i veien for barnets robusthet, men er en del av det som skaper den?
Utdanningsdirektoratet peker på at de første tegnene på bekymringsfullt skolefravær kan vise seg hjemme, for eksempel ved at barnet begynner å grue seg til skolen. Direktoratet fremhever tett og tillitsfullt samarbeid med foreldrene som avgjørende, og understreker at skolen er den profesjonelle parten med et særlig ansvar i dette samarbeidet.
Foreldrene ser ofte det skolen ennå ikke ser. De ser barnet som tidligere gledet seg, men som nå ber om å få slippe. Det kan være et tegn på at noe ikke er som det skal – ikke nødvendigvis på manglende robusthet.
For robusthet er ikke å klare seg uten andre. Robusthet er å våge å gå ut i verden fordi man vet at noen står der dersom man trenger dem.
På mandag begynner et nytt skoleår. De aller fleste voksne går inn i det med det samme ønsket, nemlig at barna skal lære, trives, få venner og kjenne at de hører til.
Kanskje kan vi ta med oss én tanke gjennom skoleporten i år? Når et barn strever, trenger vi kanskje ikke spørre hvordan barnet kan lære å tåle mer. Vi kan begynne med å spørre hva barnet trenger for å bli trygt nok til å mestre mer.
For det er ikke enten trygghet eller robusthet. Tvert imot. Når barnet blir sett, forstått og hjulpet inn i fellesskapet, får det mot til å prøve igjen. Når foreldrene vet at skolen lytter, kan de sende barnet ut døren med tillit. Og når skole og hjem står sammen rundt barnet, gir vi det de beste forutsetningene for å våge seg stadig lenger ut i verden.
Så lykke til på mandag – til førsteklassingen som skal slippe hånden for første gang, til eleven som gleder seg til å møte vennene sine igjen, og til barnet som kjenner sommerfuglene mer som uro enn forventning.
Lykke til, alle foreldre som skal stå igjen ved skoleporten. Og lykke til lærerne og alle de andre voksne som skal ta imot barna våre.
Må dette bli et skoleår der vi hjelper barna med å finne sin plass, før vi spør hvorfor de ikke har funnet den selv. Et skoleår der vi lytter når de sier fra, og der vi husker at robuste barn ikke skapes ved å stå alene i det vanskelige.
De blir robuste fordi de vet at de ikke står alene.
Takk for at du leser. Står du eller noen du kjenner i en krevende sak og trenger juridisk bistand ring 922 91 662, eller send en mail til sjolett@barnejuristen.no. Se også www.barnejuristen.no
Publisert: 14. august 2016